Energisk og
med sterkt engasjement!

Imponerende karriere

Ann-Louise studerte International Affairs og European Studies på American University of Paris, og helt fra hun som barn hadde egen avis, har hun brent for journalistikk. Etter studiene var hun så heldig å få seg jobb på amerikanske ABC News sitt kontor i Paris, men valgte etter hvert å fortsette karrieren i skriftlig presse. Hun har skrevet for mange internasjonale medier som ELLE, MAN, El Mundo og El Español, der hun har vært sterkt engasjert og har intervjuet mang en politiker.

Jeg har lenge ønsket meg et intervju med akkurat denne damen. Hun vet nemlig hva som kreves for å oppnå progresjon, hun vet hva det koster av energi og tid og innsats, og hun har kjent på følelser som oppstår underveis mot målet om å lykkes med noe man brenner for og som man har stor tro på i livet.

I dag bor hun i Alfaz del Pi på Costa Blanca kysten i Spania, sammen med sine to hunder, Lolito og Bambi. Her er hun redaktør for det spanske magasinet Din Reportasje, som hun selv etablerte for fire år siden.

Papirutgaven utkommer to ganger i året i Spania. Det nyeste magasinet ble en kraftpakke av en koronautgave, som ble bokstavelig revet vekk fra hyllene allerede fra første dag.

For deg som vil noe med livet ditt, og som er interessert i den helhetlige tankegangen som LifeStartsHere står for, er jeg helt trygg på at du vil sitte igjen med mye nyttig informasjon og inspirasjon etter intervjuet!

Og ikke minst får du samtidig et aldri så lite innblikk i spanjolenes mentalitet og det gode liv i dette herlige, varme landet i sør!

God lesefornøyelse!

- Namaste - 

Monica

____________________________________

Tekst: Monica Spord Signysdóttir
Bilder: Olav Barhaugen

Med hele Europa som hjem og et Spania i krisetider

 
- Ann-Louise, nå er det noen år siden vi kom i kontakt første gang. Konkret var det da du intervjuet oss i forbindelse med en reportasje om Spaniahundene, som jobber med omplassering av hunder fra Spania som sårt trenger et nytt hjem for å kunne klare seg i livet.

Vi hadde nylig adoptert schæferblandingen Ronal Dino fra Spania, og som den dyrevennen du er, og med erfaring med flere egne, adopterte hunder som nå har fått et godt liv hos deg, skrev du en tilsvarende flott artikkel den gang.

I etterkant har vi vært i jevnlig kontakt, du har et vinnende vesen og en absolutt smittende energi.

Du har oppnådd mye allerede, og med et magasin i sterk vekst ser det ut til at du fremdeles bare er i startgropa med potensialet, og du får med deg stadig flere engasjerte mennesker og lesere.

Du har mange år bak deg fra Frankrike, og har nå bodd lenge i nettopp Spania. Men først og fremst er du vaskekte trønder!

Hvor viktig er røtter for deg i dag? Er du en med verden som hjem, som vi ser flere og flere av, som får mer energi av å ikke kalle et bestemt sted for «hjemme», eller er fysisk tilhørighet viktig for deg?

Fysisk tilhørighet for meg betyr egentlig veldig lite. Jeg ser på meg selv som en verdensborger, men holder en knapp på mitt kjære Europa. For et par tiår tilbake hadde jeg pakket kofferten uten så mye å tenke på det om jeg hadde fått drømmejobben i Moskva, selv om jeg ikke kjente noen der eller snakket språket. For meg handler det ikke om landegrenser, men om muligheter.

Jeg har byttet land, kultur og språk tre ganger i mitt liv. Det har lært meg utrolig mye om selve livet, om mennesker og ikke minst om meg selv og alt jeg er i stand til å gjøre om jeg bare bestemmer meg for det. Men nå har jeg blitt 53 år, og det forandrer litt på ting. I dag, i stedet for å reise fra land til land, flytter jeg fra by til by eller til et nytt sted i samme byen.

Jeg elsker forandringer, det inspirerer meg, setter ting i et bedre perspektiv. Men jeg tar med meg hele det forrige huset, det vil si inventaret. Jeg elsker den over hundre år gamle sengen min og det nesten like gamle skrivebordet.

- Det er vanskelig å ikke komme inn på dagens situasjon i verden, med en alvorlig pandemi. Du lever midt i den spanske kulturen, og omgås daglig mennesker fra forskjellige verdenshjørner og kulturer.

Hvordan synes du spesielt spanjolene takler situasjonen, og som nordmenn kanskje kan lære noe av?

Spanjolene er på sitt beste i krisetider, og klager sjelden. Et mer kreativt folk skal du lete lenge etter når det handler om å overleve. Pandemien har skapt en stor økonomisk krise i Spania, og verre vil det bli. Men spanjolene gir alt de har, snur seg om, kommer opp med nye ideer.

Viktigst av alt, familier holder sammen, og familie i Spania gjelder mange. Tremenningen din er ofte som en bror eller søster. De støtter hverandre økonomisk, flytter inn til hverandre for å spare penger, bedriften er det siste de gir opp, for det er den som til syvende og sist får maten på bordet.

Man har ikke det samme systemet som i Norge, hvor staten følger opp om man mister alle inntekter. Det er over tre millioner selvstendig næringsdrivende i Spania. De har ikke rett på arbeidsledighetstrygd om de blir uten jobb, for eksempel. Men alle generasjoner i Spania har opplevd økonomiske kriser, de vet hva det betyr å være «sulten». Det er det som gjør dem så kreative.

"En ting har jeg lært her i livet, og det er at man kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det er så viktig å ta det første steget på egen hånd. Gjør man det, vil man faktisk se at resten går nesten av seg selv med litt hjelp."

- Ann-Louise

Mañana, mañana... redaktørdrømmen og kunsten med tusenvis av følgere

- Personlig bodde jeg selv lenge midt i blant annet den sør-amerikanske og tidvis spanske kulturen. Noe som kostet meg bøttevis med energi mange ganger, var mañana-mentaliteten: «alt kan utsettes, alt har tid, alt kan gjøres senere».

Du opplever denne mentaliteten hver dag. Tenker du at den skaper mer stress enn noe annet, eller er dette en litt mer avslappet tilnærming til livet som vi her i nord kan lære noe av?

Selv liker jeg ikke mañana-mentaliteten, jeg liker å få unna ting i dag, hvorfor vente til i morgen om jeg har tid nå. Jeg opplever heller ikke dette som noe stort problem i Spania, selv om man merker det mye bedre her på kysten enn i hovedstaden. Men siestaen er for meg hellig. Jeg synes det er helt greit at butikker stenger midt på dagen. Da skal man jo spise uansett, ta seg en pause og hvile litt før man skal tilbake på jobb. Jeg kunne ikke tenke meg å jobbe fra klokken åtte på morgenen til klokken fire på ettermiddagen, med bare en halvtime pause midt på dagen. Jeg starter dagen med en god frokost og en tur ut i marken med hundene mine, og starter å jobbe som regel rundt klokken ni. Når deadline på magasinet nærmer seg, jobber jeg døgnet rundt. Jeg liker å spise lunsj ute med venner eller hjemme, og da må jeg ha god tid. Så ut en time med hundene så de får løpe litt og så til slutt en halvtimes siesta. Da trenger jeg en kaffe og et kakestykke når jeg våkner, og så er jeg som ny! Elsker å jobbe på ettermiddagen, da ringer telefonen mye mindre og jeg kan konsentrere meg om ting som for eksempel å skrive.

- En gang fortalte du at du etablerte din første avis som 12-åring. Og det er akkurat det du jobber med i dag. Jeg husker jeg fikk litt frysninger – det er så herlig når man drømmer om noe fra man er liten, og faktisk følger drømmen og energien som oppstår. Vil du fortelle litt om veien din fram til der du står i dag med akkurat dette målet for øyet, denne drømmen du hadde som lite barn?

Som barn ville jeg bli journalist, psykolog, advokat eller politi. Jeg ble journalist, men det har jeg vel alltid vært. Jeg var og er fremdeles veldig nysgjerrig. Jeg er ikke redd for å stille spørsmål. Liker å finne ut av ting som opptar meg. Det er grunnlaget for å bli en god journalist. Yrket er jo egentlig mer en livsstil. Det er en givende jobb. Men også en tøff jobb til tider, for den krever mye tålmodighet og konsentrasjon. Veien frem til i dag har vært tøff. Jeg har vært så heldig å jobbe for noen av verdens beste innen sitt yrke helt fra begynnelsen av karrieren. Pat Thompson ved ABC News var min første ordentlige sjef, og hun vant i løpet av sin karriere flere Grammypriser. Jeg har jobbet skulder til skulder med grunnleggeren av El Mundo, Pedro J. Ramirez, i flere år. Dette er profesjonelle som krever det beste av deg, hele tiden. De tilgir deg ikke så mye som en kommafeil. Det blir du disiplinert av sånn yrkesmessig.

Det har ikke vært lett. Utfordringene har vært mange. Men jeg har ikke vært redd for å hoppe på toget. Mulighetene skaper vi selv med å ta det toget. Livet har vist meg hele tiden at det har lønt seg. Og så er det jo dette at jeg har lært så utrolig mye av det mens jeg gikk veien. Ting som har gitt meg de verktøyene jeg trenger for å drive eget magasin. Det var en drøm jeg hadde hatt lenge. Jeg startet fra scratch for fire år siden, og kan knapt tro det selv at jeg fikk det til. Men det er tøffe tider. Man må snu seg litt rundt, jobbe ekstra mye for gode resultater.

 - Når du ser tilbake på årene som har gått siden du etablerte magasinet Din Reportasje, hva ville du eventuelt ha gjort annerledes som kunne ha gjort veien for deg selv enklere, også med tanke på å ta best mulig vare på egen helse underveis?

Når du starter egen bedrift, vet du at du må gi absolutt alt de første to til fire årene. Det har jeg gjort. Nå er jeg litt slik at jeg ofte foretrekker å jobbe framfor å gjøre noe annet. Mesteparten av tiden er det gøy på jobb. Det er jo også en veldig sosial jobb.

Det er mye som skal gjøres i et magasin. Reportasjer, bilder, annonser, forside, design til selve magasinet, korrekturlesere, trykk, distribusjon. Hadde jeg hatt en stor investor, hadde jeg ansatt flere journalister og fotografer, og noen til å ta seg av alt som har med sosiale medier å gjøre. Da hadde jeg hatt bedre tid til meg selv, og hadde trent mer, reist mer og sett vennene mine, som bor verden rundt, litt mer. Men jeg har heldigvis to hunder som går lange turer med meg tre ganger om dagen slik at jeg holder meg i form. Slik er jeg heldig!

- Du har flere prosjekter på gang. Vil du fortelle litt mer om disse, hvordan du sjonglerer dem, og hvordan en typisk arbeidsdag er for deg?

Akkurat nå har jeg bare magasinet i mente, men skriver samtidig for andre publikasjoner i Madrid. Jeg er veldig disiplinert, og tiden min planlegges godt fra uke til uke. Jeg er opptatt av dyrevelferd, er aktivist, og bruker pennen min en del på det i fritiden.

En typisk arbeidsdag for meg er å starte med å lese jobbrelaterte mailer. Får inn rundt 10-20 pr. dag, og mange flere på Facebook. Det tar mye av min tid. Jeg går også over Facebooksiden til Din Reportasje, sjekker trafikken daglig, studerer tallene og svarer på kommentarer. Etterpå kjører jeg som regel ut til et møte eller intervju eller for å ta bilder. Etter lunsjtid liker jeg å være på kontoret og skrive eller redigere bilder. Da liker jeg at det er stille rundt meg. Stenger kontoret som regel rundt kl. 20. Da er det tur med hundene på nytt, og middag.

- Hvem er typisk dine følgere, og på hvilke plattformer når du ut til dem?

Det kommer litt an på. De som følger Din Reportasje på Facebook er mange og i forskjellige aldre og med mange forskjellige profiler. Hovedgruppen er i aldersgruppen 35-78. Det er folk som liker Spania, og har en spesiell interesse for Costa Blanca og alt som skjer her. Fellestegn for alle er at de er greie og høflige mennesker. Det er alltid noen unntak, men det opplever vi sjelden. Men det er også sant at jeg skjelver ikke på hånden når det gjelder å slette folk som ikke vet å oppføre seg, uten advarsel. Det er viktig å ha klare linjer på sosiale medier. Mange følger meg også på min private Facebookside. Må være over 2000 mennesker der som jeg aldri har møtt. Likevel er det som om vi kjenner hverandre. De skriver ofte til meg på privaten, og jeg gjør så godt jeg kan med å svare, men rekker ikke over alt.

Frem til nå så når DR ut til mange tusen med organisk trafikk på Facebook. Vi betaler aldri Facebook for å nå ut til folk. Dette er en kunst. På grunn av måten motorene til Facebook fungerer, er det knappe 5 % av følgerne dine som ser posten på organisk trafikk. Da må man være ekstra flink til å komme med poster som engasjerer, slik at folk liker, kommenterer og ikke minst deler. Greier du det, er du langt på vei når det gjelder å oppnå både engasjement og nye følgere. Det er også viktig å kommunisere med følgerne, svare på kommentarer og spørsmål, og i det minste like kommentarer. Du må vise at du bryr deg. Det er mye å følge med på, og litt av en jobb, men etter hvert går alt egentlig helt automatisk. Personlig liker jeg å være i kontakt med følgerne, selv om det tar mye tid. Jeg lærer faktisk veldig mye av dem, og det er flott når vi mottar ros.

Stort hjerte på alle måter

Når hun ikke skriver, er Ann-Louise ute på tur i den spanske naturen flere timer om dagen, sammen med hundene sine.

Koronautgaven av magasinet hennes traff mange av leserne rett i hjertet.

Om grensesetting, dårlige unnskyldninger og en uendelig idealisme

- Når man er god på noe, og viser at man klarer å skape forandringer, er sjansen stor for at andre vil «ha et stykke», og det kan føles som man blir tømt for energi. Fordi det ikke er mulig å bli tømt for energi uten at man tillater det selv, lærer deltakerne på kurset verktøyer for grensesetting mot andre mennesker, på energinivå. Da får man det så utrolig mye bedre, og styrker både seg selv og den andre.

Hvordan takler du selv når andre «henger» seg på energien din? Merker du forskjell på ditt eget fokus og egen helse når du er god og tydelig på grensene dine?

Dette er et godt og viktig spørsmål. Jeg er veldig konsekvent og har det helt klart at jeg ikke har tid til alle. Jeg setter også veldig pris på å kunne sitte alene ved et bord og drikke kaffen uten forstyrrelser om jeg bare har lyst til å tenke. En spansk nabo av meg sier alltid at han beundrer meg for den usynlige veggen jeg alltid setter opp når jeg ikke vil bli forstyrret. Hele nabolaget ser den, sier han. Det er nok sant. Jeg har veldig liten tid og kan ikke være der for alle. Noen ganger har jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har nok tid til å hjelpe de mange organisasjonene som tar kontakt med meg for å skrive om dyreplageri. Her forhandler jeg noen ganger med meg selv for å strekke meg ekstra langt. Det blir bare slik.

Men det er ingen skam å tenke på seg selv, sette seg mål som man vil oppnå. Man kan ikke lykkes med alt på samme tid, man kan ikke bli likt av eller gå overens med alle, man kan ikke gjøre alle til lags. Det er jeg heller ikke interessert i.

- I samtaler merker jeg gang på gang hvordan folk skyver unnskyldningene sine foran seg for å slippe å foreta forandringer. Hjernen vår er jo programmert til å holde på det kjente, og ikke bruke ressurser unødig. Likevel – denne funksjonen i urhjernen bringer oss ingen vei. Det ender ofte med at folk tar kurs etter kurs i helt andre retninger, kurs som til slutt bare bedøver hjernen og blir til støy, mens rotårsaken ligger der i bakgrunnen og lammer alt annet.

Hva er dine erfaringer med folks unnskyldninger, og som fører til at de rett og slett blir stående på stedet hvil i all sin tid?

Skal jeg være helt ærlig? Det har kostet meg så mye tid og krefter og sacrifices for å komme dit jeg er i dag at når jeg hører folk si at de kan ikke gjøre noe på grunn av ditt og datt, og som regel bare handler om små detaljer eller forandringer, for å komme seg fremover, blir jeg bare oppgitt. Nå er jeg en håpløs idealist, så jeg prøver å komme med råd, men gir fort opp.

En ting har jeg lært her i livet, og det er at man kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det er så viktig å ta det første steget på egen hånd. Gjør man det, vil man faktisk se at resten går nesten av seg selv med litt hjelp.

Barndommens sår og krefter - og en urokkelig endringsvilje

- Selvsabotasje er et stort tema i fireukers onlinekurset fra LifeStartsHere. Derfor går vi også tilbake til barndommen, og ser hvor mønstrene egentlig oppstod.

Vil du si litt om hvordan din egen barndom og oppvekst har preget deg, på godt og vondt, og ført til at du står der du står i dag?

Som barn var jeg faktisk litt motsatt av det jeg er i dag. Innesluttet og lite sosial. Jeg var et typisk mobbeoffer. Jeg hatet å gå på skolen, hvor jeg brukte tiden til å drømme meg bort, alltid med en penn i hånden. Jeg tegnet, skrev dikt og setninger. Jeg lærte nesten ingenting før jeg begynte på videregående og universitetet. Men på slutten av sjetteklasse tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg glemmer det aldri. Familien var i Finland på ferie. Vi hadde vært der i tre uker, og det var siste kvelden. Jeg sto alene foran havet, og tok farvel med stedet. Jeg husker hvor vakker solnedgangen var, og skinnet på havet. Det var som om jeg hadde sett «lyset». Jeg bestemte meg for at når jeg startet på ungdomskolen uken etter, så skulle jeg ikke tillate at noen mobbet meg mer. Jeg skulle bli en ny og sterkere versjon av meg selv. Jeg skulle ta kontroll over livet mitt. Og slik ble det. Jeg begynte å sminke meg i korrekt stil med 80-tallet, kledde meg som Madonna, som jeg følte meg i overkant identifisert med, og skiftet holdning. Det snudde livet mitt opp ned. Det var på denne tiden jeg startet min egen avis, Bogaavisen, som var håndskrevet og hadde et opplag på 20.

- Når man velger å være synlig, er man også en åpen dør for negative kommentarer og rett og slett mye rart der ute. Jeg tenker at dette er mennesker som er redde for å prøve selv, og misunnelige når andre lykkes. Det er ofte lettere sagt enn gjort å riste det av seg.
Derfor, for å lykkes som næringsdrivende, for å klare å opprettholde fokus mot målet, og for å klare å lukke ute alle andres meninger, tanker om hva de potensielt måtte mene, og all annen støy:
Har du noen råd til kursdeltakerne, der mange går og drømmer om å virkeliggjøre prosjektene sine og bli den de var ment å være på alle måter?

Vær ikke redd for å ta det første steget, stol på dine evner om instinktet sier du kan. Glem aldri at den som vil, kan. Det er utrolig hva vi er i stand til å gjennomføre i dette livet om vi tror på oss selv, om vi tror på at vi kan gjøre det. Og er vi så heldige å ha folk rundt oss som gir oss et puff i riktig retning, ja da er det ingen vei tilbake. Og kanskje en ting til. Skriv om janteloven og tro du er noe, og se hva som skjer. 

- Du har med årene bygget opp et team rundt deg, du har våget å bli større, og forstår hvor viktig det er å delegere oppgaver slik at alle kan gjøre det de er best til, og dermed forhindre at man selv blir fullstendig utslitt, for i det hele tatt å klare å ekspandere.

Hvordan har denne prosessen vært for deg, og hva har du lært underveis?

Jeg synes som de fleste andre at det er vanskelig å delegere, skulle så gjerne ha gjort alt selv. Det kan jeg ikke. Siden magasinet kommer ut bare to ganger i året, jobber vi ikke sammen hele året, og noen jobber på pre-produksjon, andre på produksjon og post-produksjon. Men jeg synes det er fint å ha et team som kan komme med tilbakemeldinger og nye ideer. Vi lærer av hverandre.

- Er du et menneske som følger energien etter hvert som du går, eller planlegger du helst for lang tid fremover? Eventuelt hvilke planer har du for de neste månedene og årene for livet ditt og dem du har med deg?

Når det gjelder jobb, må jeg planlegge agendaen i god tid i forveien. Som privatperson liker jeg ikke å planlegge noen ting, men ta ting som de kommer. Om noen spør meg om vi kan ha lunsj om tre uker, kan de bare glemme å få svar, for hva vet jeg hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg føler meg om tre uker? Det er jo lenge til! Ferier er det samme. Jeg gjør det jeg føler for når tiden nærmer seg. Det er så mye å gjøre at jeg finner alltid en flybillett, eller jeg kan ta bilen.

Planer for fremtiden – vel, jeg har nok med å leve i nuet, hvem vet hva som skjer i morgen. Alt jeg vet er at jeg ønsker å fortsette å vokse som person. Den dagen jeg ikke lenger ønsker å lære noe nytt, slutter livet.

- Har du et motto i livet som du ønsker dele?

Akkurat som sloganen til NIKE. «Just do it».

Helt til slutt: Vil du dele en karakteristikk som kjennetegner både mennesker du har rundt deg til enhver tid, nemlig spanjolene, og deg selv?

Spanjolene er som regel veldig transparente. Det er lett å vite hvor du har dem. Er de sinte, viser de det, men gudameg så fort det går over. Er de glade over noe, er de nesten euforiske. Mest av alt opplever jeg dem som solidariske. Og de elsker å leve livet, det tar de seg tid til selv i krisetid. Og med dette har jeg også, tror jeg i hvert fall, beskrevet meg selv.

Tusen takk til deg! Det har vært en stor glede å få lov til å intervjue deg.

Vil du vite mer om Ann-Louise og hva hun jobber med?

Klikk deg inn på følgende lenker:

dinreportasje.es

https://www.facebook.com/din.reportasje


_____________________________________________________________________

Copyright -
The Metacognitian

themetacognitian.com